Norsk

Analyse av “Gugg” (Ingens, 1992) Lars Saabye Christensen “Gugg” er skrevet av forfatteren Lars Saabye Christense. Den er en av novellene fra Christensens første novellesamling “Ingens” som ble utgitt I 1992. Novellen begynner i in medias res, hvor han etter 20 år ser damen han for mange år siden hadde såret. Han føler fortsatt skam over det han har gjort. Teksten er ikke kronologisk fortalt. Novellen avslutter der vi begynte, og undeveis får vi en forklaring på hvorfor jeg-personen fortsatt føler skam etter så lang tid. Hvordan en rampestrek kan sette preg på resten av livet til jeg-personen og til damen. I dette forenes de i en hemmelighet de aldri har ønsket å dele med noen andre. Synsvinkelen ligger hos jeg-personene, som er novellens hovedperson. Guttene hoppet fra tiern og de var de tøffeste, og enda bedre ble det også da jentene hadde sett dem hoppe, de var helt verdensmestere. Verdensmestere var de også da de hadde løpt opp trappeoppgangen på vei hjem til jeg-personen, for så å lene seg over gelenderet og “gugge”. Her har forfatteren brukt en repetisjon for å fremheve hvordan guttene følte seg ved å være på topp og være best. Denne holdningen og selvsikkrheten forsvinner raskt etter at vaskedamen reagerer på spyttet I nakken, ved kun et trist og sårt blikk. Det at hun ikke ble sur og kom skrikende etter dem, satte preg i jeg-personen, hvor skam vokste frem og det virket som om vakedamen følte en sorg. _“Hun tørket spyttet av på den blå frakken, like sakte, og enda en gang så hun opp på meg, og alt annet hadde vært bedre, hun kunne ropt, kjefta, løpt opp trappene og prylt oss med kosten, men hun gjorde det ikke, hun bare stirra på meg, mens hun sakte tørket spyttet av hånden.”_ s.73 Skammen og sorgen er noe som viser seg å skal følge dem begge gjennom resten av livet. Forfatteren viser til to typer stemninger I teksten, hvor den I begynnelsen er en lystig og glad stemning om hvordan det er å være best, I motsetning til en dyster, døv og grå